sånn i etterkant

April 13, 2010

Tilbake i Damaskus. Ruslet opp og ned ”gaten som kalles den rette”. Paulus ved min side, St. Maria i hånden og Efraim Syrer i ryggsekken.

Hvilke dager. Påsken ligger bak meg nå. Mye mulig det ligger noe teologisk upresist i å si noe sånt. Hører min prest på Bjärka rope av full røst ”påskens liv levs ju varje dag som ges oss!” Tja. Nøyer meg med å leve på kanten i det upresise.

Men ja. Påsken. En fest! Langfredag gikk vi som sild i tønne. Ikke at de kan gå, men mitt utsøkte metaforiske språk formidler vel det nødvendige av hva jeg søker å si. Tradisjonstro Aleppo tok jeg en kveldsvandring mellom de syv eldste kirkene. Skulle vel egentlig vært en kontemplativ vandring hvor dette påskens budskap ble kjøtt og bein i min lille kropp, men resten av Aleppos kristne hadde tilsynelatende noe likt i tankene, for der var de. Små som store. Absolutt alle var de ute på gatene. Og jeg som trudde 17 mai var kaos. Men trivelig var det! Intimgrenser har jo for så vidt aldri vært min ting.

”Han er oppstått!” Påskedagen tilbrakte jeg med biskop Johanna. Selv satt han for det meste i sin stol i mottagnings rommet. Jeg for min del løp fra den ene til den andre med en god gammeldags påskehilsen på syrisk etterfulgt av en sjokolade møysommelig forkledd som en gullhare. Det slo meg et par ganger hvor fantastisk komisk synet måtte ha vært. Men ikke mindre, hvilken glede det var å la sansene danse seg gale av denne vakre mørke søtsaken. Etter femti dager med faste er det få ting som slår en smak av lindts underverk.

I dette mottagnings rommet var på et tidspunkt lederen for kommunistpartiet, Grand Mufti av Syria, Sher av Shia, statsminister fra Bath partiet og vår eminente biskop alle samlet rundt samme bord. Noe sånt er ikke et daglig syn her i Syrias minefelt politisk og religiøse etikette. Men som rett er å gjøre, kom de alle for å gratulere Johanna med påskedagen – sannelig er han oppstått!

Snodig å selv surre rundt i denne gjengen. Hyggelig var det selvfølgelig da Sher Mohammad tok meg i hånden og sa ”you‘re very beautiful today, Anna.” Noe overrumplet av kommentaren detter ordene ut før tanken rekker å henge med; ”oh. Well, you‘re welcome.” ”Haha, Anna. Well, I hope you dind‘t do it all for me.” I etterkant av Sherens latter titter biskop Johanna skrått bort ”what did she say this time?” Nå ja. Biskopens verdslige alibi skulle jeg vel så småningom kunne kalles.

Men tilbake i Damaskus ja. Hadde lunsj med biskop John, nykommeren av kirkens herder. Nå husker jeg ikke presist hva vi snakket om. Men noe provoserte meg nok til å si ”You know John. I’m Pentecostal. I‘m not afraid of hitting a bishop.” Men jeg har ikke tatt et andre åndedrag før han kaster tilbake til meg ”Well Anna. You know I‘m Middle Eastern. I‘m not afraid of killing a woman.” For så å ta opp sin eminente iphone hvor han har en viss applikasjon som forvandlet denne uskyldige apple dingsen til en pistol.

Jeg tapte denne runden.

I skrivende stund sitter jeg i mitt rom i Mar Aphram, Sednaya. Klosteret er hjemmet for kommende prester i den syrisk ortodokse kirken, samt tjuetalls nonner. Patriarken selv bor også her, Zakka I. Møtte med han tidligere i dag. Helsen har ikke vært på topp til vår gamle Far, men han var særdeles kvikk denne søndagsformiddagen. ” I’m just trying to be a good witness of Christ, which is not easy of course.” Hadde ikke vært helt galt om noe av denne mannens ydmykhet kunne dryppet over våre kirkes ledere der hjemme. ”We should fear the oneness of the church, of Christ himself, a fear that helps us loving each other. That’s why we open your Eucharist to the faithful of all churches. We love you.”

Støtt og stadig forsøker jeg å tenke over hva som egentlig møter meg her i Syria. Ikke helt enkelt, skal jeg si deg. Men etter noen gode dager sammen med mine venner her i Damaskus slår det meg at vi har en fordervet selvopptatt kultur og en rett så selvsentrert kirke mentalitet.  For få ting beskriver oss kanskje så godt som følgende regle jeg lærte av min kusine i tiårs alderen; først meg selv så min neste hvis det er for mitt eget beste.

Sant som det er sagt – kirken lever best under press. For her i Syria, her er vi sannelig ikke pinsevenn, katolikk eller ortodoks. Her er vi Kristi etterfølgere.

God Påske!

Advertisements

Fotodagbok

March 22, 2010

En dag med Patriarken, His Holiness Zakka

Hårklipp i Damaskus

Besøk av venner fra Danmark, Simon o Regitze

Fikk mine sko fikset

En sving innom Mar Mousa

Innvigelse av nye diakoner i St Ephrem

Back to basic – St Simeon Stylitten

Simon går igjennom dåps ritualene for Regitze, litt av et show…

Kan jo nesten bli religiøs av denne plassen

Simon o Regtize gledet Johanna med sitt selskap

Vi – en håndfull vennegjeng – hjalp en kompis i souken. Rundlurte en stakkars kvinne. Thats life I guess

St Patricks day. Vakker, vakker gudstjeneste

Nå er han merket for livet, i det minste så lenge han bor der – Happiness is only real when shared

Ut i de sene nattetimer

Biskopordinasjon av min venn, John

John er virkelig en fin mann. Har alltid rom for meg i Damaskus, så mange sene kvelder  i gode samtaler. Han er mannen som sier “all I need is my Iphone and the Bible”

17mai stemning! Musikk, dans og all annen galskap

Utsikt fra min benk i Aleppos park

Syria i fine venners selskap

Mine kvinner.

March 12, 2010

Har den seneste uken jobbet med flyktninger i Aleppo. Offisielt som engelsklærer, men som noe i duren av hobbypsykolog i gangene. De uttallige historiene, ufattbare livene, forbannede skjebnene – de irakiske kvinnene.

Det har alltid vært en virkelighet så langt unna – prostitusjon – men det er den ikke. Der vi sipper fra vår kaffe og tukler med en pakke Marlboro sigaretter, blir den så nær. Blir en del av meg.  Som Sofia Lilly Jönsson skriver på sin blogg: ”När jag ser bilden på 39-åriga Mona som snart ska träffa en sexköpare känner jag hennes röda chiffongklänning på min kropp. Jag känner hennes bröst mot tyget som om det var mina egna.”

Møtte forrige uke med Ben og Amber begge fra USA, men jobber nå med irakiske flyktninger i Damaskus. En underverden gjemmer seg bak den ellers så innbydende fasaden. Jenter ned i ti års alderen tas med på bordeller, for hva annet skal de gjøre? Ben tipset, og jeg tipser nå også om Dancing for Their Lives.

Og ikke minst, årets bilde gavs her om dagen til Pieter ten Hoppens etter dokumentasjon av irakiske flyktninger. Bildespillet er å finne her.

Slik går vel livet sin gang. Tårene triller ned mitt kinn der vi sitter i en nedsøplet steintrapp. Kjenner meg så maktesløs, har bare min tid og et lyttende øre å gi de. Skal helst være drita full for å orke et møte med denne verdnen.

Et helvete.

Klagesang

March 10, 2010

En stund siden sist oppdatering på bloggen. Nå kommer den.

Med Seidnaya Johanna – som fra nå av er henvisningen til min kjære biskop her i Aleppo – tok jeg turen til Sednaya Mar Aphram, som er patriarkatet for den syrisk ortodokse kirken. Et par timer med patriarken Zakka var vel så trivelig, men høydepunktet gis lunsjen med Johan. Vi så de fleste komme og gå ut av matsalen, i timer ble vi sittende å snakke. Selv er han første etniske svenske som går veien til å bli prest i denne kirken. En knakendes bra fyr. Ja, og han hilser så varmt til alle dere som sendte med meg den slags.

Etter et par dager med mine brødre og søstre skiltes Johannas og mine veier. Jeg tok veien til Damaskus, han til Aleppo. Og her begynner det virkelige eventyret. Jeg har tatt meg en seriøs vurdering hvorvidt jeg har fått tildelt en av de verre skjebnene – om de så finnes.

Etter middag med en kompis ruslet jeg sakte, men sikkert ned barens slitne trapper. Toan sto for tur. Som et mantra påminner jeg meg selv om at jeg har iphonen i lomma, og at denne under ingen omstendigheter må finne på å ende opp i toalettskålen.

Likt etter de fleste toa besøk smitter en fornøyd jente ut av døra. Dette gikk da bra, tenker hun. I det hennes kompis runde hjørnet til herre toan merker hun at lommen er usedvanlig lett. Shit! Febrilsk som få hopper hun forbi førstemann i køen og smitter inn på toalettet. En stille bønn svever opp til mannen med skjegg før hun pinelig titter ned i toalettskålen.

Så. Med en iphone fisket opp fra en av Damaskus dasser tok jeg kvelden. Jeg avtaler med min kompis at vi møtes klokken ni morgenen derpå før bussen skal ta meg tilbake til Aleppo og han til Australia.

Men så var det da denne skjebnen jeg krangler med.

Uten mobil aktet jeg å finne frem til mine venns tilholdssted overlatt til min utsøkte retningssans… Etter tre timer i utkanten av Damaskus var jeg på randen til tårer. Jeg setter meg ned og innser nederlaget. Hva nå? Jeg har tjue minutter på å finne Christian før bussen vår går. Jo, tror du ikke da skyggen av en beduin makter å stjele ipoden og pengene som ligger ved min side!

Shit, this just keeps getting better.

Men noen der oppe hørte min bønn og av en eller merkelig grunn stod plutselig min kompis i enden av veien og undrer på hva i all verden jeg holder på med.

Jeg rekker busse og våre veier skilles. Så langt så godt. Før Aleppo skulle jeg stoppe i Homs og møte en håndfull biskoper. Dette var planlagt lenge før den beryktede iphonen fant seg selv i å svømme i toalettskålen. Kom jeg meg dit i tide kunne det ikke å så galt, men prikker over i-en var derfor at bussen kapitulerer i midten av ingensteds. Som virkelig er ingensteds, her i Syria.

Nå er det virkelig lov til å banne.

Bussturen som skal ta fire timer tar meg derfor ni. Jeg lukker øynene og lar søvnen ta resten av bekymringene – synet av en gjeng biskoper på busstasjonen ble rett og slett for mye.

Herre, hvor tallrike mine fiender er!

Det er mange som reiser seg mot meg,

Mennesker, hvor lenge

Skal min ære krenkes?

Sjukling

February 19, 2010

Trudde jeg skulle klare meg uten, men nei da. Virus og basiller har igjen funnet seg godt til rette i min svake kropp.

Første dag ut av senga. Snufsete og med noen hardbanka magemuskler etter bronkittens nådeløse hoste, kom jeg meg nå ut. Hadde i og for seg ikke noe alternativ –  holdte på å bli gal av det absurde antall mennesker som absolutt skulle valse inn på mitt rom for se til den bleke. Gitt uttrykk for at jeg er en ”suffer-in-silence type”, men ingen lyttet til den sykes bønn og sirkuset har rullet på.

Akk og ve.

Etter hva som syntes å ha vært en evighet under fleeceteppet, ble jeg her om dagen nådeløst dradd ut av mitt tygge hi. Ephrem gjorde en god jobb i å dytte meg inn i heisen, og nå stod biskopens leilighet for tur. Hadde vanskelig for å se hva det hele skulle være godt for, der jeg strevde med å ta små ballanserte steg i riktig retning. Noe febersvevende kom jeg meg over dørstokken hvorpå jeg hører den velkjente stemmen, ”in here Anna!” Jeg rusler igjennom et gigantisk rom prydet med et ekstremt antall portretter av mannen som ventet meg.

Mine foreldre kaller meg rotete, men de har da heller ikke sett biskopens soverom! En komisk blanding av klær, kors, chipsposer, ikoner og bøker lå strødd. Litt av et syn var det derfor å se vår kjære biskop ligge midt oppi det hele, henslengt på en sofa med noe i duren av en Kuli appelsindrikk i hånden. ”I‘ve saved a seat for you!” Leken som alltid, men en klart sliten mann viser til den ledige treseteren.

”As you can tell, I’m not doing so great myself. Since you‘re sick as well, why don’t we let the doctor see us together? It will save her some time, and I don’t mind the company.” Utmatta etter de få meterne det har tatt meg å finne frem til den vinrøde sofaen, får jeg mumlet frem: “Yeah, why not? We‘ll do double-doctor-dating.” “Anna! Anna! What are we going to do with you?”

En groggy latter fyller rommet.

Burde vel være vant med abnormale begivenheter nå, etter fire uker her i øst. Likevel. Å ligge der på en sofa i biskopens soverom, det slår det meste. Likt et barn fant jeg blodtrykkmåleren særdeles interessant – trykte på knapper og drømte meg tilbake til de nostalgiske barneår hvor de voksnes verden med duppeditter tedde seg som en fjern myte – mens biskopen gravde frem sykdomshistorier fra et svunnet minne.

Altså. Fraværet av oppdateringer på bloggen har sine grunner. Jeg kommer sterkere tilbake, men nå kaller senga. Billie Holiday nynner meg i vei,

I‘ll be seeing you

Noe må gå galt. Det hører bare til. Enten er det et pass som har gått undercover, eller et fly som aldri dukket opp. Og nå, ja nå er det en mystisk forsvinning av klær.  Alle klærne jeg eier faktisk.

Her om dagen leverte jeg alt jeg eide av klær til vår designete nonne Shmooni, som står for den slags. Uviten om hva som ventet meg ruslet jeg dagen derpå opp de fire etasjer av marmortrapper som viser veien til vaskerommet. Noe forvirret kunne jeg ikke se et eneste hint av mine kjære jeans eller trøyer. Ikke en eneste sokk var å finne.

Forvirret, men like lykkelig uviten var jeg tilbake i marmortrappen.

A: Shmooni, roper jeg så ekkoet runger.

Where are my clothes?

S:  Ahh, Miss Anna. Oh yes. Clothes. Where?

A:  Yes, where are my clothes?

S:  Clothes?

A:  Yes Shmooni, I gave them to you to wash – nå med store armbevegelser for illustrasjon.

S:  Oh – en noe mer forvirret nonne ser tilbake på meg.

S:  I come back to you, call one.

Ja du kan ringe hvem i helsike du vil – tenker jeg i mitt stille sinn – men mine klær skal jeg ha.

Etter hva som virket å være en evighet banker det på døra.

S:  Miss Anna …… Clothes gone.

A:  WHAT?

What do you mean my clothes are gone? I gave them to you to wash. Cloths just don’t disappear!

S:  Yes, yes. But garbage boy take wrong bag. He throw all clothes.

A: WHAT!!!!!!!!!

S:  Yes, yes Miss Anna. He stupid boy!

Stupid boy du liksom, hvem som er idioten er oppe til diskusjon – nok en gang i mitt stille sinn.

Så der står vi. Ansikt mot ansikt. Shmooni med en smil om munnen. Jeg for min del er sikker på at noe i duren av fargen til en hummer er alt som er å se i mitt ellers fargeløse fjes.

A: Okay. Bye Shmooni

I fare for å gjøre fysisk skade på min stakkarslige nonne var det bare å lukke døren så fort som fy og finne noe å bite i. Med en pute i munnen var det ikke stort annet enn en overveldende frustrasjon som meldte seg i kropp og sjel.

Har nå fått et par dager til å roe meg ned. Jared, en av mine amerikanske venner spurte derfor under den daglige kaffe pausen, ”So Anna, how’s it going with the anger management thing of yours, can you laugh of the whole cloths thing?” “Nope, sorry. I’m not quiet there yet”, men denne gangen med et smil om munnen.

Veien gikk derfor til Aleppos ene naveneverdig kjøpesenter denne ellers nydelige vårdagen. Etter timer i prøverom var jeg tilbake i min gule nedslitte taxi. Med en balede i duren av ”Habibi anna”  – habibi betyr kjære på arabisk, mens anna betyr jeg er og er ellers navnet jeg går under her i Syria – rungende over høytalerne, tok jeg balladen til meg som et personlig tegn fra oven.

It’s all going to be all right

Orientens kvinner

February 1, 2010

History calls upon us to acknowledge that our heritage, as well as our present, is born out of and composed of many diverse strands.

Den svarte gellabiyan og prestekragen har fått stå på sidelinjen, denne uken har det vært stilettheler og rød neglelakk. Orientens kvinner har fått tale sin sak. Og det gjør de, klart og tydelig. Sant om det er sagt, bak enhver mektig mann står en kvinne.

Farida kikker frem bak biskop Gregorius‘ skulder. ”Here she is, the best woman in my parish!” Beundret og fryktet er inntrykket jeg får når jeg spør prester så vel som ungdommer. Det er noe ved denne korte krølltoppen.

Ansvarlig for forsamlingens bibelstudier, eneste kvinnelige skriftleser ved de daglige bønner og gudstjenester, biskopens høyre som vel som venstre hånd, engelsklærer ved universitetet, hodet for St. Ephrems kvinneforening, daglige omsorgsansvarlig for sin syke søster, privatlærer i syrisk for kommende diakoner, oversetter av engelsk faglitteratur. Listen vokser seg inn i det absurde, Farida har nok av tråder å holde orden i. Likevel møter hun meg daglig denne uken for samtaler, undervisning og sightseeing. Men jeg er ikke første elev ved hennes føtter, her har Sebastian P. Brock, Susan A. Harvey, og Emma Loosley sittet før meg.

Under mitt opphold i Sverige hørte jeg et rykte om en kvinnenes kvinne i Syria, jeg ser ut til å ha funnet henne.

”The westerns misunderstand the women’s position in our churches.” Sukker hun noe oppgitt. ”As if we can‘t be whatever we desire to be. If there is a problem, it has to be the lack of engagement and interest showed by the women themselves. Which I agree, is a problem.”

Søndag tok jeg truen til The Armenian Evangelical Church of Aleppo. Etter et tidligere møte med pastor Haroutune inviterte han meg inn for blant å annet presentere meg selv, samt å dele av mine tanker. Hva nå det skulle være godt for –jeg strever selv med å holde orden i de.

Men vi kom oss igjennom det, armenierne og jeg. Under kirkekaffen – noe jeg har dypt savnet i St. Ephrem – fikk jeg smaken av kvinneforeningen. Dets hode Sharone og bedre halvdel Leivia gav meg et par timer av sitt liv til å snakke om høyt og lavt, men mest av alt om kvinner i kirken. Ekkoet av Faridas frustrasjon fulgte oss i det meste, men jeg ble også påminnet om noe jeg hørte på Filosofiska Rummets innslag under fjorårets kvinnedag. Det behøves kvinner, da bare kvinnen kan bidra med det en kvinne kan. Ikke mine egen take, men det er blitt sagt at kvinner bedre evner å holde sammen relasjonene i sitt arbeid enn mannen.

Selv er jeg ikke i nærheten av å ligne min skap-rødstrømpe av en mor, men noe har jeg da plukket opp etter et liv i hennes selskap. I tråd med oldkirkens kvinner har jeg alltid blitt fortalt ”that women did do and still can do the work of God on their own terms,” som Susan A. Harvey sier det.

I et tilsynelatende mannsdominert samfunn møtes jeg av en komisk kontrast innenfor kirkens fire vegger.

Den lille, runde skikkelsen til Gregorius vagget seg likt koppene i Skjønnheten og Udyret over gulvet. Med et glass velsignet vann i hånden markerte han vegger og søyler med et fuktig kors. “You can relax now Anna, this place is all blessed,” kommer det fra den lekne middelaldrende mannen. Det var torsdags ettermiddag, i en elegant leilighet bare steinkastet fra kirkedøra. På menyen sto et kjærlighetens måltid – som vi sier på syrisk – med Gregorius og Farida.

Med biskopen ved sin side fullførte de hverandres setninger, ikke merkelig da de går tilbake til midten av 60-tallet. Noen finurlige timer tilbrakte vi sammen, Febronia, Mary, Ephemia og de tre av oss som satt samlet rundt bordet. De tre nevnte kvinnene er alle sentrale skikkelser i den syriske kirkens historie.  Og derfor er de – tatt i betraktning mitt pragmatiske kirkesyn – mine Mødre.

Det er verdt å dvele ved disse Orientens kvinner, levende som døde. Perler gjemmer seg bak tilsynelatende uforstårlige martyrfortellinger, absurde helgenbiografier og svevende poesi.

These glorious women fell asleep in this valiant martyrdom for the sake of their Lord … providing a fine example for those who came after them.

Noen har etterspurt litteratur jeg anbefaler. Klinkene klart finnes det andre med bedre oversikt enn undertegnende, men om noe er Holy Women of the Syrian Orient av Brock og Harvey, The luminous Eye samt Hymns on Paradise: St Ephrem the Syrian begge av Brock,  helt klart noe å kikke på.

Fader Vår, takk for maten

January 25, 2010

Møt matmor

Matmødre er noe for seg selv. Bodde et år i Bjärka-säby med matmor Bibbi, hun er virkelig noe! Men tiden går vel sin gang og nye matmødre finner sin plass i mitt liv.

Søndag i går, mandag i dag. Selv deltok jeg på gudstjenesten i nabobygget. Knipsa noen foto.

Trives godt her blant de ortodokse. Vi har tross historiens gang en hel del felles. Noe som kanskje skulle kunne skremme enhver pinsevenn, men der vi står med løftede hender blir det alt klarere.

Etter røkelse, orgel og messing tok jeg veien hjem til Razek Siriani. Han er mannen som i først omgang tok kontakt med meg om et mulig opphold i Syria.

Med hende foldet ble jeg spurt om å be for maten. Ikke den største av utfordringer som har møtt meg, men av en eller annen grunn reiste pulsen seg og tungen knøt seg som i en åttetalls sjømannsknute. Begynte forsiktig med Fader Vår, du som er i himmelen, men så stoppet det bare opp. Helt blankt! Hva kommer nå? Surra meg videre med Takk for maten du gir og forlat oss vår synd. Deg være all ære. Amen.

Takk og lov at ingen av de forsto norsk, de ble nettopp snytt for en Fader Vår.

Med mormor, kone og barn ble vi sittende og snakke om situasjonen for arab-kristne i Midtøsten. Det var ikke helt lett å se tårene svømme over i mormors øyne. Jeg kunne kjenne den bitre smaken av at dette er et ansvar jeg ikke kan fraskrive meg.

In the past decade, “the situation for Arab Christians has gone rapidly downhill,” says Razek Siriani, a frank and lively man in his 40s who works for the Middle East Council of Churches in Aleppo, Syria. “We’re completely outnumbered and surrounded by angry voices,” he says. Western Christians have made matters worse, he argues, echoing a sentiment expressed by many Arab Christians. “It’s because of what Christians in the West, led by the U.S., have been doing in the East,” he says, ticking off the wars in Iraq and Afghanistan, U.S. support for Israel, and the threats of “regime change” by the Bush Administration. “To many Muslims, especially the fanatics, this looks like the Crusades all over again, a war against Islam waged by Christianity. Because we’re Christians, they see us as the enemy too. It’s guilt by association.”

Utdraget er fra et artikkel av Don Belt i et tidligere nummer av National Geographic – The Forgotten Faithful. Hele artikkelen er  å finne her.

The New York Times, skrev her om dagen en annen interessant artikkel om Deir Mar Mousa, et kloster jeg skal tilbringe noen uker ved i slutten av februar. Vel verdt å lese!

By the way, har kjøpt meg seriøse klær. Den umiskjennelige følelsen av å ikke passe inn i guttas selskap tok knekken på meg. Så, mine brune mormorssko, slitte jeans og beige strikkajakke har fått passere til fordel for tight and black.

Till things are brighter, I’m the man in black.

strangers in the night

January 22, 2010

Har gått en uke nå. Merkelig. Føles lengre.

Siden sist har jeg fått en ny venn. Saad Saadi. Skjebnen brakte oss sammen her i Syria. Eller tilfeldighet, spørs jo hvordan du ser på saken. Fyren er forfatter og visstnok poet i klasse, skal jeg tro biskopen. Og morro er det jo, når tidligere professor ved Notre Dame sier han vil være din privatlærer i Syrisk. No sånt kommer du ikke over hver dag.

Onsdags kveld satt vi derfor ut i de sene nattetimer med Efraim Syrier, rødvin og arak. Det blir ikke stort bedre.

Nok en gang er jeg offer for Biskopens sporadiske aktiviteter. Med ti minutter forvarsel får jeg telefon om at jeg må møte opp ved bilen. On the road again. På programmet står et seminar med Grad Mofti av Aleppo og biskopens selv. Seminaret skulle være en dialog mellom de to over moderne utfordringer for religionen i dag, hvordan møte anestesi, abort, kloning og organ donasjon.

Religion møter vitenskap, og det til heftig duell.

Fikk følelsen av at den etiske orienteringen i øst på mange måter har sitt utgangspunkt i en reaksjon til utviklingen i vest. Det var virkelig et møte med en annen verden. Her hadde Koranen og Bibelen siste ordet, ikke et konsept av hva frihet og demokrati måtte bety.

Bekymrede tilhørere delte sin frustrasjon, og ved et tilfelle så vi tårene renne ned langs kinnet til en av Islams mektigste menn. Denne Mofti er nemmelig noe for seg selv. Mer enn noe annet er han kjent for sin toleranse og bekjempning av fanatisme innen Islam, men det går ikke knirkefritt for seg, ikke få vil se denne Mofis undergang. Seminaret avsluttedes derfor med kloke ord fra Kulturministeren. Han roste våre seminarholdere og ba oss tilhørere om et våkent øye i møte med media– ignorance is fought by tolerance, fanaticism by dialogue.

Å være biskopens følge er noe jeg aldri kommer jeg til venne meg til. Her i de mektige menns selskap vet jeg verken opp eller ned. Men med et smil om munnen nyter jeg godt av posisjonen, og i mitt stille sinn sammenlignes skjegg og galabeyar mens ekkoet av Frank Sinatra forfører min sarte sjel.

Men foruten krydderet i hverdagen går livet sin vante gang her i Syria. Klokken ett møtes vi – diakonene, munkene og jeg – til lunsj. Vanligvis er også biskopen en del av dette selskapet, men han har glimtet med sitt fravær de seneste dagene. Og når katten er borte danser musene på bordet.

Den ellers stive lunsjen sprites opp ved biskopens fravær. All sensur vaskes vekk og det snakkes fra levra. Første lunsjs uten Gregorius dedikerte vi til han. Så der satt vi i to timer og lo på hans bekostning. Historier i hytt og pine om alle mulige absurde situasjoner hvor han selv spilte hovedrollen. Sant som det er sagt, folk som tar seg selv seriøst er ufattelig lette å le av. Vi lo godt.

Ved andre tilfelle falt det seg naturlig at konvertitter fikk søkelyset. En av diakonene har selv studert ved St Vladimir‘s, et prestisjefullt ortodoks universitet utenfor New York. Ved dette universitetet sitter en professor ved navnet Paul Tarazi. En mann uten sin like som kan finne på å si ”all you need is the Bible and a good movie, cut out the crap with theology.” Han har også sitt å si om konvertitter. Deres umiskjennelig sans av å ha funnet svaret. Nesten absurde liturgiske høytidelighet. Og ikke minst, manglende evne til å se på andre kirker med respekt. Selvransakelsens time meldte seg.

Problemet munner ut i at den religiøse orienteringen her i øst vanskelig kan skilles fra dets kulturelle krybbe, som i alle tilfeller. Når jeg da med min vestlige bagasje trer inn i den ortodokse kirke er det kanskje dømt til å ikke gå ubemerket for seg. Ikke vet jeg, men noe i den duren.

Det får være nok for denne gang. Om ett par timer skal jeg først delta på den annuelle ekumeniske bønnedagen, for så å finne meg en taxi og rekke en galla til ære for en syrisk forfatter – jeg er Saads date for kvelden.

Hasta la vista, baby

حلب‎ قلعة

January 17, 2010

Klar for eventyr. En flaske vann, notatblokk og 15-minute of Arabic var alt jeg fikk ta med meg. Nå skulle det bare være meg og Aleppo. Du och jag.

Tok ikke lange timen før jeg fant frem til the Citadel of Aleppo, ansett å være en av verdens eldste og største borger datert til midten av 300tallet f.kr. Historiene er mange etter Abraham og Alexander den store, mongolene og ottomanene. Som ofte er tilfelle, finner vi også to moskeer som i sitt tidligere liv samlet mennesker til gudstjeneste i den treenige gudens navn. Den tid er forbi.

Der jeg  går opp trappene – stein for stein – forbanner jeg i mitt stille sinn denne arabisk-boken jeg har satt mitt håp til. Hvordan kan en reisehåndbok med respekt for seg selv ikke si noe om  ”nei” eller ”gå bort” ? Tja, det er vel bare å venne seg til mine arabiske disipler først som sist…

Klokken nærmer seg ti og søvnige Aleppo våkner sakte, men sikkert, til en ny dag. En snodig følelse melder seg der jeg sitter på toppen av Citadel og skuer utover. Gir et forsøk på å telle minaretene, men stopper opp ved 57. Kan ane et klokketårn i ny og ne.

Fra Citadell ville jeg gi min retningssans en siste kjangs, så jeg trasket i vei i håp om å finne frem til en eldre kirke midt i tjukkeste Aleppo. Ikke verdens beste idé og etter fire timer var det å på tide å innse det umulige – I’m lost!

Som belønning en halvannen time senere – politiet fikk vise veien – booket jeg meg inn på Seraton Hotel hvor en utsøkt espresso og William Dalrymple gjorde susen.

Dalrymple skriver selv om sin vandring i fotsporene til de to omreisende munkene i The Spiritual Meadow.

Det som i første omgang hadde tiltrukket meg ved The Spiritual Meadow, var forstillingen om at Moschos og Sofronios hadde vært vitner til første akt i et drama vi først nå kunne se slutten på: at dette første angrepet på de kristne i Øst, observert av de to munkene, nå ble fullført ved kristendommens stadig økende tilbakegang … en tragedie under utvikling hvis siste kapittel fremdeles blir skrevet.

I samtaler med munkene her jeg bor, blir det alt klarer hvordan den tradisjonelle muslimske toleransen ser sine siste dager. Den gjengse frykten er muligheten for det nåværende regimes fall og hvordan dette skulle kunne bringe en islams revolusjon hvor fundamentalistene får makten. Noe a´la Tyrkia.

På vei hjem droppa jeg innom en kirke og hva som så ut til å være en gudstjeneste. Det tar meg 10 minutter før jeg legger merker til den svarte kista som står mellom alteret og meg. Shit. Jeg har gjort det igjen! Vet ikke hva det er med meg og begravelser, men en eller annen magnet har vi på hverandre.  Med et smil om munnen takker jeg for at det i det miste gikk bedre denne gangen enn som sist i Danmark hvor jeg bokstavelig talt gikk begravelsesfølge. En mer pinelig entre skal du se lenge etter.

Nå. Enda en dag er snart forbi og nok en gang har jeg vendt tilbake til mitt spartanske rom. Mot de hvite veggene står en seng vendt mot øst, bare den røde nattbordlampen bryter stillheten. Dagens inntrykk spilles forbi som i en film, men et spørsmål gir seg ikke så lett. ”Er du ortodoks eller kjetter?”

Spørsmålet stilles Dalrymple og han tvinges etter nøye ettertenksomhet å svare ”katolikk”. Verre svar kunne han ikke gitt munken på Athos. Undrer av og til på hva munken ville sagt til pinsevenn. Om ikke et slag i tryne hadde jeg vel fått det samme ”herregud, det var leit.”

I morgen venter utflukt med biskopen av Aleppo, Mor Gregorius Yohanna Ibrahim. Ikke sikker på hva han drar meg med på, men vi skal ta oss til en kloster i utkanten av Aleppo hvor noe i duren av et teologisk symposium venter.

Good night. And good luck.