sånn i etterkant

April 13, 2010

Tilbake i Damaskus. Ruslet opp og ned ”gaten som kalles den rette”. Paulus ved min side, St. Maria i hånden og Efraim Syrer i ryggsekken.

Hvilke dager. Påsken ligger bak meg nå. Mye mulig det ligger noe teologisk upresist i å si noe sånt. Hører min prest på Bjärka rope av full røst ”påskens liv levs ju varje dag som ges oss!” Tja. Nøyer meg med å leve på kanten i det upresise.

Men ja. Påsken. En fest! Langfredag gikk vi som sild i tønne. Ikke at de kan gå, men mitt utsøkte metaforiske språk formidler vel det nødvendige av hva jeg søker å si. Tradisjonstro Aleppo tok jeg en kveldsvandring mellom de syv eldste kirkene. Skulle vel egentlig vært en kontemplativ vandring hvor dette påskens budskap ble kjøtt og bein i min lille kropp, men resten av Aleppos kristne hadde tilsynelatende noe likt i tankene, for der var de. Små som store. Absolutt alle var de ute på gatene. Og jeg som trudde 17 mai var kaos. Men trivelig var det! Intimgrenser har jo for så vidt aldri vært min ting.

”Han er oppstått!” Påskedagen tilbrakte jeg med biskop Johanna. Selv satt han for det meste i sin stol i mottagnings rommet. Jeg for min del løp fra den ene til den andre med en god gammeldags påskehilsen på syrisk etterfulgt av en sjokolade møysommelig forkledd som en gullhare. Det slo meg et par ganger hvor fantastisk komisk synet måtte ha vært. Men ikke mindre, hvilken glede det var å la sansene danse seg gale av denne vakre mørke søtsaken. Etter femti dager med faste er det få ting som slår en smak av lindts underverk.

I dette mottagnings rommet var på et tidspunkt lederen for kommunistpartiet, Grand Mufti av Syria, Sher av Shia, statsminister fra Bath partiet og vår eminente biskop alle samlet rundt samme bord. Noe sånt er ikke et daglig syn her i Syrias minefelt politisk og religiøse etikette. Men som rett er å gjøre, kom de alle for å gratulere Johanna med påskedagen – sannelig er han oppstått!

Snodig å selv surre rundt i denne gjengen. Hyggelig var det selvfølgelig da Sher Mohammad tok meg i hånden og sa ”you‘re very beautiful today, Anna.” Noe overrumplet av kommentaren detter ordene ut før tanken rekker å henge med; ”oh. Well, you‘re welcome.” ”Haha, Anna. Well, I hope you dind‘t do it all for me.” I etterkant av Sherens latter titter biskop Johanna skrått bort ”what did she say this time?” Nå ja. Biskopens verdslige alibi skulle jeg vel så småningom kunne kalles.

Men tilbake i Damaskus ja. Hadde lunsj med biskop John, nykommeren av kirkens herder. Nå husker jeg ikke presist hva vi snakket om. Men noe provoserte meg nok til å si ”You know John. I’m Pentecostal. I‘m not afraid of hitting a bishop.” Men jeg har ikke tatt et andre åndedrag før han kaster tilbake til meg ”Well Anna. You know I‘m Middle Eastern. I‘m not afraid of killing a woman.” For så å ta opp sin eminente iphone hvor han har en viss applikasjon som forvandlet denne uskyldige apple dingsen til en pistol.

Jeg tapte denne runden.

I skrivende stund sitter jeg i mitt rom i Mar Aphram, Sednaya. Klosteret er hjemmet for kommende prester i den syrisk ortodokse kirken, samt tjuetalls nonner. Patriarken selv bor også her, Zakka I. Møtte med han tidligere i dag. Helsen har ikke vært på topp til vår gamle Far, men han var særdeles kvikk denne søndagsformiddagen. ” I’m just trying to be a good witness of Christ, which is not easy of course.” Hadde ikke vært helt galt om noe av denne mannens ydmykhet kunne dryppet over våre kirkes ledere der hjemme. ”We should fear the oneness of the church, of Christ himself, a fear that helps us loving each other. That’s why we open your Eucharist to the faithful of all churches. We love you.”

Støtt og stadig forsøker jeg å tenke over hva som egentlig møter meg her i Syria. Ikke helt enkelt, skal jeg si deg. Men etter noen gode dager sammen med mine venner her i Damaskus slår det meg at vi har en fordervet selvopptatt kultur og en rett så selvsentrert kirke mentalitet.  For få ting beskriver oss kanskje så godt som følgende regle jeg lærte av min kusine i tiårs alderen; først meg selv så min neste hvis det er for mitt eget beste.

Sant som det er sagt – kirken lever best under press. For her i Syria, her er vi sannelig ikke pinsevenn, katolikk eller ortodoks. Her er vi Kristi etterfølgere.

God Påske!

Advertisements

6 Responses to “sånn i etterkant”

  1. chriz Says:

    Så du løp alltså fra den ene til den andre med en god gammeldags påskehilsen møysommelig forkledd som en gullhare??!!! Ja, det hade man nok velat se!!

  2. Ase-Miriam Smidsrod Says:

    Hei! Så flott å se alle bildene du la ut og lese om dine opplevelser og refleksjoner. Forstår at du skal tilbake til Syria etter Sverige. Tror Vi får ta et teologitreff uten din denne våren…..
    Klem Åse-Miriam

  3. Ann Jeanette Says:

    Chriz, du måtte jo bare! Hva med å legge godviljen til i möte med min noe diffuse setningsoppbygning? On the contrary skulle jeg heller sett deg i en slik drakt! Er du med neste påske på bjärka?

    ÅM! Spörs om dere får klare dere uten meg, men igjen er jo det ikke så helt galt – noe mer effektive gjennomganger skulle kunne bli mulig;)

  4. chriz Says:

    Påsken 2011 kan bli oförglömlig;)

  5. Christoffer Says:

    http://www.southparkstudios.no/guide/episodes/1105/ <– den sanne historien om påsken.

  6. Ann Jeanette Says:

    Shit chriz, har deg sort på hvitt – easter bunny it is!

    Min andre chris, southpark er blokket i syria, ser frem til åpenarelsen når jeg kommer hjem!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: